Da har jeg allerede reist fra Concordia. Akkurat nå befinner jeg meg i New York, men det skriver jeg om når jeg kommer hjem! Siste dagen i Concordia var veldig koselig, men også den tristeste dagen jeg kan huske å ha hatt. Dagen startet med at jeg stod opp tidlig fordi Sydney passet de barna hjemme denne dagen så jeg stod opp for å være med henne. I lunsjtider dro jeg å spiste lunsj på El Puerto med Dalton for å si hade til han. Jeg kom hjem igjen etter det og var hjemme ca en time for så å dra og spise is med Ron (tidligere vfar), og si hade til han. Jeg hadde fortsatt ikke helt følelsen av at jeg skulle reise så det var ikke sånn super trist enda. Da jeg kom hjem var jeg bare hjemme en stund, og rundt fem dro Sydney, Zach, Kaleb og jeg til bassenget. Vi var der i litt over en time, så dro vi på T-ball og softball kamp med Kennedy og Bryer. Vi kom hjem og jeg fikk gave av vertsfamilien og vertsbesteforeldrene. Jeg fikk en rosa t-skjorte, og det stod navnene de har gitt meg på den. Ettersom v-far ikke kaller meg annet enn Amilia Badilia står dette på forsiden, og på baksiden står det LaQuisha siden de har gitt meg det som mellomnavn. Jeg fikk også tre esker med pop tarts og et bilde av familien til vertsmor sin side, siden vi har vært veldig mye med de. Vi spiste Tacos fra Taco John og en del venner av meg kom over. Etter vært som en og en måtte gå begynte virkelig følelsen at jeg skulle reise å komme så jeg gråt kjempe mye. Jeg gråt omtrent hele tiden fra han ene dro helt til jeg la meg første natta i New York. Etter alle hadde dratt hjem dro vi til Kaleb i en times tid så dro vi hjem og la oss en time så skulle vi allerede stå opp og reise til flyplassen. Jeg gråt og gråt og gråt hele veien nesten, gråt da jeg sa hade til de og hele veien på flyet til Chicago, og hele flyturen fra Chicago til New York. Det er sikkert det tristeste jeg har vært med på, kan ikke beskrive følelsen en gang, og det er nok ikke en følelse noen kan forstå om de ikke har opplevd det selv heller, men det var helt forferdelig. Jeg kommer aldri til å bo der igjen... 

Hade til skole, hade til cheerleading, hade til familie, hade til sene kvelder med Sydney, hade til roadtrips til andre byer, hade til morsomme kvelder med "the crew", hade til alle jeg kjenner, hade til et liv jeg har levd i ni måneder som nå føles som mitt liv. Jeg gruer meg veldig til å måtte tilpasse meg det norske livet igjen, og jeg må innrømme at jeg er redd for at ting er veldig forandret. Så det å si hade og gi opp det som jeg føler er livet mitt er helt forferdelig. Jeg har vært borte fra de i en og en halv dag, og selv om ting går bedre idag er egentlig det eneste jeg ønsker akkurat nå er å dra tilbake å bor der hele sommeren. Men man kan jo ønske. Nå er mitt utvekslingsår over, og alt er bare minner og gode og noen dårlige opplevelser. Jeg har opplevd, lært, vært med på og sett mye mer enn jeg trodde. Selv om jeg ikke dro til verdens største by, og reiste ikke USA rundt så fikk jeg en kjempe god opplevelse og et virkelig amerikansk liv litt på landet. Jeg er kjempe glad for at jeg kom dit jeg kom, og skal prøve absolutt alt jeg kan for å reise tilbake dit neste år ! Jeg savner det så utrolig mye allerede, og jeg kan faktisk ikke tro det at jeg ikke skal tilbake til livet mitt. Jeg har hele tiden visst at jeg kommer tilbake til livet i Norge, men jeg falt for det amerikanske livet, skolen og folkene så det å gi det opp nå er virkelig hardt. Men men, må jo bare dra hjem og håpe på å reise tilbake neste år ! Har hatt et supert år, med noen nedturer og mest oppturer og kule ting, så alt i alt er jeg kjempe kjempe fornøyd ! 

/ Meg og Sydney

/ Holly, meg og Sydney

Savner de såå mye allerede :(